Mine Fritillaria

Fritillara meleagris

Jeg begynner med den aller mest vanlige av alle Fritillaria, nemlig F. meleagris. I den gamle sortslista fra Hagesleskapet kalles den Kongekrone. Ellers har den jo flere andre navn på norsk, som rutelilje og vipeegg. Lurer på om det siste egentlig er dansk. Jeg regner med at den er godt kjent for de aller fleste her på forumet.

Til tross for at den har vært vanlig i hager og i handelen i mange år, er det likevel flere av dem som besøker hagen min om våren som ikke kjenner den, og som lurer fælt på hvor de kan få tak i den. -Kjøp løker om høsten, sier jeg da. Og akkurat nå bør det være til slags i de fleste hagesentrene. Den er en flott og lettdyrket plante som ikke bør mangle i hagen. Den trives godt også på litt fuktige steder.

F. meleagris er en Europeisk art som har sitt naturlige kjerneområde fra sentrale Frankrike og over mot Sveits, men som nå er forvillet og spredd i de fleste landene i Europa. Det finnes etter hvert også en god del navnesorter av denne arten.

Fritillaria pallidiflora

Dette er også en lettdyrket og forholdsvis stor art som forøker seg godt i hagen. Jeg har tidligere skrevet om den i et planteportrett, og skal bare tilføye litt her.

Navnet pallidiflora betyr "med bleke blomster", og beskriver jo planten godt. Den ble "oppdaget" den russiske botanikeren Von-Regel, og han hadde den i sin løk-katalog fra 1885. Siden den gang har den kommet og gått i kataloger, og har egentlig ikke oppnådd den populariteten jeg syns den fortjener.

Jeg leser bl.a. at planten blir brukt som medisinplante i vestlige deler av Kina, der den dyrkes omtrent som vi dyrker poteter. Løkene skal inneholde stoffer som senker blodtrykket. Pulver laget av tørre løker er også brukt mot hoste, bronkitt, lungebetennelse og feber. I kinensisk folkemedisisnen har den vært brukt mot lunge- og brystkreft.

Uansett, dette er en art jeg vil anbefale, selv om jeg holder meg langt unna medisinske eksperimenter

Fritillaria michailovskyi

Dagens Fritillaria blir F. michailovskyi. Mikaelskrone, er visst det norske navnet. Til tross for at den ble kjent blant hagefolk så seint som for rundt 30 år siden, er den etter hvert blitt vanlig, og man kan ganske ofte finne den i hagesentrene. Men vær oppmerksom på det forekommer feilmerking. Sist jeg kjøpte løker, viste det seg neste vår at jeg slett ikke hadde fått F. michailowskyi, men en mye høyere sort med lignende blomster.

Planten blir 10-15 cm høy. Den stammer fra Nordøst-Tyrkia, oppe fra fjellene, helt opp i 1800 moh. Den vokser i alpine gress-enger. I hagen trives den best grusblandet lett hagejord, men ikke sand. Den vil ha det kaldt om vinteren og kjølig og tørt om sommeren. Løkene trenger kulda om vinteren for å blomstre godt.

F. michailovskyi er ikke vanskelig å få til i hagen. Jeg har hatt den i mange år. Men den forøker seg temmelig langsomt, så det lønner seg å plante flere løker sammen slik at man får en bra klump med en gang. Den har ikke slevsådd seg her, men det kommer vel helst av at jeg har samla inn frøene.

Fritillaria  camschatcensis

Dagens Fritillaria blir svartkrone, F. camschatcensis, oppkalt etter den store halvøya Kamschatka helt øst i Sibir. Arten vokser ikke bare der. Den har et vidt utbredelsesområde, fra Japan og nordover, rundt hele det nordlige Stillehavet, og sørover Alaska og Canada helt til de nordvestlige delene av selve USA.

Arten er da også temmelig variabel både i høyde og farge. Blomstene kan være så mørke som på bildet. Men de kan også være ganske mye lysere og med mer og mindre islett av grønt, ja det finnes planter med nesten helt grønne og med grønngule blomster. Hos meg har høyden variert fra 5 til 40 cm.

Svartkrone trives i fuktig og humusrik jord. Løkene skal ikke tørke ut, selv ikke etter at blomstringen er over. Får den disse vekstforholdene er den en trivelig og lettstelt plante som forøker seg raskt. Den er også grei å ale opp fra frø, og er en av de Fritilariaene som kommer raskest i blomst. Med godt stell kan den blomstre tredje året etter spiring.

Jeg ser at det har begynt å komme løker av F. camschatcensis hos utenlandske firmaer de senere årene. Om løk også er å få kjøpt i Norge er jeg usikker på.
 

Fritillaria aurea

Dagens Fritillaria blir F. aurea, eller F latifolia aurea, som den også kalles. Det er litt uenighet om hvorvidt F. aurea er en egen art eller ikke.

Jeg har hatt planten i flere år,, den blomstrer trofast men forøker seg svært langsomt. Først i sommer kom det skudd fra en ny sideløk.

Den kommer fra sentrale Tyrkia, der den vokser på kalkgrunn. Den er ansett for å være vanskelig på friland i England, de anbefaler alpinhus. Men hos meg har den overvintra godt. Det sies at den trenger fuktighet om våren for at veksten skal komme i gang. Ellers vil den ha det forholdsvis tørt resten av året. Bortsett fra at den står sørvendt og i et grusbed med god drenering, har den ikke fått noen særbehandling av meg.

Frø finnes i listene til frøklubbene; og løk hos utenlandske firmaer. Jeg har ikke sjekka om man får kjøpt den i Norge.
 

Fritillaria pyrenaica

Fritillaria pyrenaica kommer som navnet sier fra Pyreneene. Den er lett å dyrke i hagen, lite nøye både på vokseplass, jord og klima, men vil trives best under busker i full sol. I naturen vokser den i steinet gress-skråninger .

I hagen forøker den raskt og blir forholdsvis fort en god klump. Fargen kan variere en god del: Mer og mindre brun, med innslag av rødt og gult, mer og mindre rutet. Det finnes også en helt gul form: F.p. lutescens, eller ”Old Gold” som den også kalles. F. pyrenaica blir rundt 45 cm høy.

Den er lett å ale opp fra frø, og kan blomstre 3 år etter spiring. Ellers er det ikke spesielt vanskelig å få kjøpt løker. Alt i alt er dette en art som er å anbefale. Et norsk navn må vel kunne være pyrene-krone?

Fritillaria eduardii

Dagens Fritillaria blir F. eduardii. Som man vil se, minner den mye om F. imperialis, keiserkrone. Jeg, og mange med meg, har hatt problem med å få F. imperialis til å blomstre. Den blomstrer gjerne første året etter planting, og siden kommer det bare blad. Da er F. eduardii et godt alternativ. Den blomstrer trofast hvert år, også i Nord-Norge.

F.eduardii kommer fra Tadtsikistan. Den er en naturlig hybrid mellon F. imperialis og F. raddeana. Den skiller seg fra F. imperialis vet at løken er uten den karkateristsike lukta; noen sier at keiserkroneløker lukter rev. Dessuten har F. eduardii blad på stengelen, mens F. imperialis ikke har det.

Hos meg blir F. eduardii ca 75 cm høy og blosmtrer slutten av mai. Den står sørøstvendt og i god kompsotjord. Løker er å få kjøpt hos løkfimaer i utlandet. De er ikke helt billige, men vel verd prisen.

Fritillaria purdyi

Fritillaria purdyi er en lav Fritillaria som kommer fra kystfjellene i California, der den gror opp til ca 2100 moh. Her vokser den i rasmarker med leirjord og i åpen furuskog. Den blir rundt 15 cm høy.
Både bladene og blomsten er tykke og voksaktige, og den blomstrer i flere uker.

I hagen vår står den i grus og full sol. Vi har hatt den i 5-6 år, og den har overvintret uten problemer. Men det har i løpet av disse årene ikke kommet noen sideløker. Derfor kan det være lurt å plante noen løker sammen, slik at man får en liten bestand. Problemet er bare at etterspørselen etter løker er større enn tilbudet. Hvis man er så heldig å finne løker ei salgsliste, eå er de som oftest utsolgt. Frø kan være mulig å få tak i hos enkelte samlere eller i frølister.

Fritillaria bucharica

Fritillaria bucharica kommer fra Sentral-Asia. Den vokser nordre Afganistan opp til 1800 moh. I naturen vokser den i steinet leirjord. Planten blir ca 30-35 cm høy i hagen hos meg.

Den sies å trenge en lang tørr sommer for å trives. Mine overvintrer godt i kompostjord i en sørvendt skråning der vannet renner vekk.
F. bucharica setter sjelden frø i kultivasjon og må formeres deling av løk, og det er nokså omstendelig. Da er det nok enklere å importere noen løker.

Fritillaria  bithynica

F. bithynica kommer fra Tyrkia og nærliggende områder. Det er en svært variabel art, med farger fra gult til grønt. Noen av variantene er gitt egne navn. Bildet er kanskje av varianten viridiflora - med grønne blomster.

I hagen vår vokser den sørvendt i et grusbed. Den blir 15 – 20 cm høy, og har overvintra godt i mange år. Men det har bare kommet et par små sideløker på disse årene. Løker er å få kjøpt i utlandet. Jeg husker ikke hvor jeg fikk mine fra.

Fritillaria carica

Fritillaria carica regnes av noen å være en underart av F. bythynica som jeg presenterte forrige gang. Da skal den i så fall hete F.b. carica. Også dette er en variabel art som kan være helt gul, men også med mer og mindre frønt utenpå kronbladene. Den vokser i fjell i Sørvest-Tyrkia.

Denne har vi hatt i hagen i mange år, og den overvintrer uten problemer i et sørvendt grusbed som kan være ganske tørt om sommeren. Den forøker seg svært langsomt her. Den blir 20-25 cm høy hos oss.

Fritillaria  walujewii

F. walujewii er en foholdsvis sjelden art, men den har i noen år nå vært å få kjøpt i gartnerier bl.a i England. Den kommer opprinnelig fra Sentral-Asia, i området rundt Tien Shan-fjellene.

Planten blir rundt 30- 35 cm. Blomstene er hengende, og som man kan se av bildet, er de veldig lyse, nærmest kvit-grønne utenpå. Det er først når man løfter dem opp og ser inni dem at man oppdager de fantastiske fargene. I litteraturen sies det at de vil ha en kald, men frostfri vinter. Dette stemmer ikke med mine erfaringer. Den står grus, sørvednt og i full sol. Jeg har hatt den i flere år og den har overvintra godt, selv i vintrer med barfrost og tele. Den blosmtrer hvert år, men forøker seg langsomt.

Fritillaria roylei

Fritillaria roylei kommer opprinnelig fra Kashmir der den vokser i opp til 3500 meters høyde. Arten blir av noen regnet som en form av F. cirrhosa. Planten er forholdsvis høg til å være en Fritillaria, opp til 50 cm, og blomsten er også ganske stor. I litteraturen sies den å like en kald vinter, våt vår, tørr sommer og våt høst.

Denne planten har jeg alt opp fra frø, som ble sådd i 1999. Så spirte frøene året etter, og utpå sommeren ble da de små spirene planta ut i et bed, og, som det ofte går med slike små løkspirer, ble de helt avglemt. Så har de stått der og vokst seg større år for år uten at jeg har lagt skikkelig merke til dem. Og så i sommer dukker det plutselig opp to flotte blomster i bedet, blosmter som jeg aldri har sett før. Hvilken overrasklese! Og godt at etiketten forstatt fantes der, litt nedi grusen, slik at jeg kunne finne ut hvilken Fritillaria det var. Slik er det alstå å så løkplanter. Noen sier at det gidder de ikke, for det tar så lang tid før de blomstrer. Men det er bare å plante dem ut og glemme dem, så blir ikke ventetida så lang.

Den står sørvendt og i grus, og har altså vist seg 100% hardfør her. Jeg har aldri sett løker av den i handelen.
 

Fritillaria latifolia

Dagens Fritillaria blir F. latifolia, en art som har vært i kultivasjon i over 300 år. Likevel har den aldri blitt særlig vanlig i hager. En grunn kan være at den vokser og forøker seg veldig langsomt. Likevel er den vel verd å ha i hagen. Blomsten er uvanlig stor i forhold til resten av planten, og en av de største i Fritillaria-slekten. F. latifolia kommer fra et stort område i det indre av Asia: Kaukasus, østre Tyrkia og de sørlige delene av tidligere Sovjet-unionen, der den gror i gressbakker til fjells. Den liker seg i god jord som ikke er for tørr om våren,, og gjerne oppblandet med grus. Det er en variabel art med mange former, men hovedfargen er som på bildet.

I hagen vår står den sørvendt i vanlig hagejord, overvintrer godt og blomstrer trofast hvert år. Vi har hatt den i mange år, men den kommer fortsatt bare med én blomst.

Fritillaria collina

Fritillaria latifolia collina er en underart av forannnevnte F. latifolia. Den blir noe høyere enn selve arten, opp til 20-25 cm, og blomsten er mindre. Den skiller seg fra F. aurea, som jeg presneterte tidligere, på de brunlige prikkene på kronbladene. F. l. collina kommer fra Kaukasus. Den blir av noen botanikere regnet som en egen art. Den vokser i skogkanter og fjellenger opp til 2700 meter.

I hagen vår vokser den både i grus og i kompstjord, og den overivntrer godt. Jeg har alt mine planter opp fra frø, som er forholdsvis lett å få tak i hos frøklubbene.
 

Fritillaria montana

Dagens Fritillaria er F. montana. I naturen vokser den over et stort område i landene nord for Middelhavet, fra Frankrike til Hellas. Den liker seg gress og krattskog. Den viser forholdsvis lite variasjon til å være en så vidtspredd art, men noe fargevariasjon forekommer. Den blir opp til 25 cm høg, er lettdyrket og forøker seg godt i hagen vår. Den står sørvendt i vanlig hagejord og får ingen spesiell behandling. F. montana er lett å formere fra frø og blir forholdvis fort stor nok til å blomstre.

Jeg har ikke sjekka om det finnes løker å få kjøpt. Mine planter er frøformert. Vet ikke om det finnes noe norsk navn på den, men det burde vel være bergkrone.

Dagens Fritillaria blir F. acmopetala.

Som så mange andre i denne slekta stammer også denne fra landene rundt det indre Middelhavet. Den er vanlig både i Libanon, Tyrkia og Syria, og også på Kypros. Den blir opp til 30 – 35 cm høg, mens underarten wendelboi bare blir 10 cm. Det finnes også en kvit form. Den liker seg best på kalkholdig jord mellom busk og kratt.

Dette er en av de mest lettdyrkede fritillariaene, og den forøker seg rakst i hagen. Det er viktig at løkene blir plantet djupt, gjerne 12-15 cm. Hvis de står for grunt, vil de produsere en masse småløker, og blomstringen blir veldig dårlig. Det kan være nødvendig å ta opp løkene med 3-4 års mellomrom og fjern noen av småløkene for å få blomstringen i gang igjen.

F. acmopetala har etter hvert blitt så pass vanlig i handelen at man kan finne løker i større hagesentra. Og den er i alle fall ikke vanskelig å få tak hos utenlandske firma på nettet. Ellers kan de såes, men det tar som vanlig noen år fra såing til blomstring. Jeg har hatt den i mange år og den har aldri hatt overvintringsproblemer.